Vossolaksen - særtrekk
av Bjørn T. Barlaup og Helge Skoglund
Livssyklus og karaktertrekk
Vossolaksens livssyklus starter nede i elvegrusen, der eggene blir gravd ned og befruktet i løpet av gytetiden, som er fra midten av november til midten av desember. Gytetidspunktet for Vossolaksen er relativt sent i forhold til at elva ligger så langt mot nord. Dette skyldes at innsjøene i vassdraget forsinker nedkjølingen av elvevannet utover høsten. Etter gytingen ligger eggene og utvikler seg gjennom vinteren til de fleste eggene klekker i løpet av mai. Etter klekking blir yngelen liggende nede i grusen og livnære seg på plommesekken til denne er brukt opp, og yngelen kommer opp av grusen. I Vossovassdraget skjer dette som regel i slutten av juni eller begynnelsen av juli. Når yngelen kommer opp av grusen etablerer den leveområder og begynner å ta til seg føde på egenhånd. Føden består i hovedsak av insektlarver som driver med strømmen. Etter hvert som laksen vokser trenger den større leveområder, og parren ser da ut til å foretrekke strykpartier med varierte bunn og strømforhold. Etter at parren har levd to til fire år i Vossovassdraget smoltifiserer den og vandrer ut i havet. Normalt vil Vossolaksen tilbringe flere år i havet før den som storlaks starter vandringen tilbake til vassdraget for selv å gyte. Konkurransen på gyteplassen kan være intens, der hunnfiskene konkurrerer med hverandre om de beste gyteplassene, mens hannfiskene konkurrerer om å få befrukte eggene (Fleming 1996). Blant hannfisken har det utviklet seg to ulike strategier, anadrome hannfisker som kjemper om å få tilgang til gyteklare hunnfisk, og kjønnsmodne parr som sniker seg til å befrukte egg under gyteakten. Den kjønnsmodne parren har altså aldri vandret ut i havet, og kan være mindre enn en hundredel av vekten til en anadrom hannfisk. De kan likevel bidra til å befrukte en vesentlig andel av eggene (Fleming 1996). Gytevandring, produksjon av kjønnsprodukter (egg og melke), samt konkurranse på gytegrunnene er energetisk svært kostbar og for mange ender livssyklusen etter gytingen. Noen få overlever derimot og vandrer ut i havet for å komme tilbake igjen ett eller to år senere (Jonsson et al. 1991).
Laksens evne til å finne tilbake til elva den ble født i gjør at laksebestander i ulike vassdrag i stor grad er reproduktivt isolert fra hverandre, noe som er grunnlaget for utviklingen av ulike laksestammer. Med unntak av enkelte feilvandrere, er det med andre ord lite utveksling av genetisk materiale mellom bestander. Over mange generasjoner har derfor hver laksebestand kunnet tilpasse seg de rådende forholdene i det enkelte vassdrag ved at de individene med de gunstigste egenskapene etterlater seg flest avkom (naturlig seleksjon). En rekke grunnleggende egenskaper som gytetidspunkt, vekst, atferd, sykdomsresistens, tidspunkt for smoltutgang, og alder ved kjønnsmodning kan derfor innenfor hver bestand ha blitt tilpasset de lokale forholdene (Taylor 1991).
Det fremste kjennetegnet ved laksestammen i Vossovassdraget er at den er spesielt storvokst. Dette illustreres klart ved at gjennomsnittsvekten på laks rapportert fra fangstene i Bolstadelva for perioden 1965-1991 var på hele 10,9 kg, og tilsvarende 9,8 kg for laks fisket i sjøen og omsatt av Stamnes Handelslag. Den største fisken som visstnok er tatt i vassdraget veide 35 kg og ble tatt på garn. Ellers er det notert fisk på 34 og 32 kg og en rekke fisk mellom 25 og 30 kg (Tveit 2002). Til tross for at det muligens har vært fisket mer selektivt på storlaks og at andelen av smålaks kan være underrapportert, er det liten tvil om at gjennomsnittsvekta på fangstene av Vossolaks står i en særklasse når det gjelder Atlantisk laks, selv på verdensbasis. I Bolstadelva ble det sagt å være like vanlig å få laks over 20 kg som å få smålaks (tert) (Karl Magne Bolstad pers. medd.).
Laksens størrelse når den kommer opp i elva for å gyte er i stor grad avhengig av hvor mange år den tilbringer i sjøen, og det er typisk for storlaksstammer at en del av bestanden tilbringer minst tre år i sjøen før de vender tilbake til elva for å gyte. I en aldersanalyse av skjell fra laks fanget i Vossovassdraget i 1925 ble det funnet at hele 66% av laksen hadde vært tre år i sjøen (Huitfeldt-Kaas referert i Sægrov et al. 1994). Tilsvarende ble det i perioden 1989-1992 funnet at fisk som hadde tilbrakt 1-5 år i sjøen utgjorde henholdsvis 15%, 34%, 35%, 14% og 2% av de undersøkte laksene (Sægrov et al. 1994). I den samme undersøkelsen ble det funnet at andelen repeterte gytere varierte fra 7 til 22% i de ulike årene, og det ble i tillegg antydet at veksten i havet var noe høyere sammenlignet med andre laksebestander (Sægrov et al. 1994). Det er velkjent at størrelsen på laks med samme sjøalder kan variere både mellom bestander og mellom år (Jonsson et al. 1991, Friedland et al. 1998).
Årsaken til at Vossolaksen blir mer storvokst enn laks i mange andre elver skyldes altså at en stor andel av bestanden tilbringer flere år i sjøen. Imidlertid er det usikkert hvorfor laksen i enkelte bestander velger denne strategien. I Nord-Amerikanske elver er det funnet at sjøalder, og dermed størrelse på laksen, øker med økende elvestrekning som skal forseres på grunn av de høye energetiske kostnadene som er forbundet med å vandre langt (Schaffer & Elson 1975). En slik sammenheng er ikke blitt funnet i en studie blant norske lakseelver, men her er det derimot funnet en sammenheng mellom størrelse på laksen og vannføringen i vassdraget (Jonsson et al. 1991). Blant elver med en vannføring opp til 40 m3/s er det en positiv sammenheng mellom sjøalder og vannføring, mens blant elver med vannføring fra 40 m3/s til 300 m3/s er det ikke noen slik sammenheng (Jonsson et al. 1991). En av årsakene til dette kan være at stor laks kan få problemer med oppvandring og gyting i små elver, mens dette ikke er noen hindring i elver med vannføring større enn 40 m3/s (Jonsson et al. 1991). Vossovassdraget har en middelvannføring på 104 m3/s og i elver med denne størrelsen kan en altså finne stor variasjon mellom de ulike laksestammene med tanke på sjøalder og størrelse ved kjønnsmodning. Den karakteristiske størrelsen til Vossolaksen er høyst sannsynlig et resultat av at stor fisk over generasjoner har blitt favorisert gjennom naturlig seleksjon i vassdraget. Hvilke fysiske eller biologiske faktorer som gjør denne strategien mer fordelaktig i Vossovassdraget i forhold til mange andre større elver er derimot ikke kjent.
En av ulempene med å tilbringe flere år i sjøen for å vokse seg stor, er at sjansen for å overleve frem til gyting blir mindre med økt sjøopphold. Gevinsten med å være stor er at en kan investere mer i produksjon av avkom. Både antall egg og eggstørrelse øker med størrelse på hunnfisken. Store egg gir opphav til større avkom enn små egg, noe som igjen kan føre til at yngelen får bedre vekst og økt overlevelse (se sammenstilling i Fleming 1996). Med andre ord har store hoer fordelen med at de både produserer flere avkom og at avkommet deres har større mulighet til å overleve enn avkommet fra mindre hunnfisk. Store hoer graver også dypere gytegroper enn mindre hoer (Crisp & Carling 1989). En undersøkelse av gytegroper i Vosso har vist at hunnlaksen i gjennomsnitt graver rogna 27 cm ned i elvegrusen mens tilsvarende gravedyp for den mindre sjøauren var 16,7 cm (Barlaup et al. 1994). Rogn gytt av store hoer er derfor mindre utsatt for dødelighet som følge av oppgraving av andre hoer, frysing, samt skuring og utspyling ved flom. Også for hannene kan det lønne seg å være store. På gyteplassen vil det dannes et dominanshierarki der den største hannen som regel er dominant og jager bort mindre hanner og monopoliserer tilgangen til gyteklar hunnfisk. Det er imidlertid ikke uvanlig at mindre hanner (tert) også kan innta posisjon i nærheten av gyteklar hunnfisk uten å bli oppdaget av den dominante hannen, og på denne måten oppnå gytesuksess (Fleming 1996). I gytebestanden til Atlantisk laks er derfor de største og minste individene som regel hanner, mens hunnfisken ofte er noe mindre enn de største hannene. Dette gjelder også for Vossolaksen.
Med sitt lange sjøopphold og store individstørrelse representerer Vossolaksen et ytterpunkt i mangfoldet en finner blant stammer av Atantisk laks. Det store Vossovassdraget gjør også at Vossolaksen har potensiale for en relativt stor bestandsstørrelse. Norge er en av de få nasjonene på verdensbasis som fortsatt har mange tallrike laksebestander og har dermed et internasjonalt ansvar for å bevare villaksen. Dette gjelder spesielt storlaksstammer, der Norge har det klart største antallet gjenlevende bestander (Størkensen 1992). Da Villaksutvalget la fram sin utredning, ble det lagt vekt på viktigheten av både å bevare den Atlantiske laksen som art, men også å bevare de enkelte bestandene med sine særtrekk (NOU 1999). I denne sammenheng bør Vossolaksen med sine helt spesielle egenskaper stå i en særstilling.
Henta frå Utredning 2004-7 frå Direktoratet for Naturforvaltning. Sjå heile rapporten med figurer og tabeller her: http://www.dirnat.no/content.ap?thisId=1009608&language=0
|
Rediger
