Voss Klekkeri

Med fredningen av laksen i 1992 opphørte både sjøfiske og fiske i vassdraget. All innrapportert fangst i de etterfølgende årene stammer fra sportsfiske etter sjøaure og oppdrettslaks. Denne fangststatistikken kan derfor ikke brukes som et mål på utviklingen i gytebestanden etter fredningen. Voss klekkeri har imidlertid opprettholdt et årlig stamfiske/registreringsfiske etter gytelaks siden høsten 1990 og fangstutviklingen for dette fisket brukes her som et indirekte mål på utviklingen i gytebestanden. I tillegg ble det i årene 2000-2003 gjennomført et tverrfaglig prosjekt basert på utsetting av laksesmolt produsert ved Voss klekkeri. I dette prosjektet inngikk undersøkelser av gytebestanden basert på fiske med sittenot på Skolmen ved Stamnes, og dykkerregistreringer for å telle gytefisk i vassdraget. Resultatet fra disse undersøkelsene er her gjengitt for å gi en vurdering av gytebestanden i perioden 2000-2003.

For å få et mål på bestandsutviklingen etter fredningen har vi brukt resultater fra stamfiske etter laks i regi av Voss klekkeri. Ved stamfiske er antall timer fisket med stang eller garn bokført, og dette gir mulighet for å standardisere fangsten pr. tidsenhet (antall villaks fanget pr. time fisket) mellom de ulike årene.

I 1993 ble antall villaks tatt til stamfisk mer enn halvert i forhold til året før, selv om fangstinnsatsen nær ble doblet (Henden 1997). Det ble ikke ført oversikt over fangstinnsatsen ved stamfisket i årene før 1992, men nedgangen i 1993 ble helt klart oppfattet som dramatisk (G.O. Henden pers. medd.). Etter 1993 har fangstene ved stamfisket ikke tatt seg nevneverdig opp og det generelle inntrykket fra stamfiske er at gytebestanden av laks har vært unormalt lav fra 1993 og fram til i dag. Denne situasjonen har vedvart til tross for fredningen som resulterte i stans av alt laksefiske både i sjøen og i ferskvann fra og med 1992. Det faktum at bestanden ikke har tatt seg opp etter fredningen viser at en eller flere faktorer har holdt bestanden nede gjennom hele 1990-tallet.

Framveksten av oppdrettsnæringen utover på 1980-tallet medførte at rømt oppdrettslaks ble et vanlig innslag i laksebestandene i Hordaland. Etter bestandssammenbruddet i 1988 har antallet villaks i gytebestanden vært lavt og rømt oppdrettslaks har utgjort en urovekkende stor del av gytebestanden. All laks tatt på stamfiske av Voss klekkeri har vært bestemt til villaks eller oppdrettslaks ved avlesning av skjell. Resultatene fra dette fisket viser at rømt oppdrettslaks utgjorde et betydelig innslag av gytebestanden i årene 1990-1992, og at oppdrettslaksen siden 1993 har dominert gytebestanden. Siden oppdrettslaksen krysser seg med villaks endres bestandens genetiske basis. Dette anses som en alvorlig trussel mot den særegne storlaksstammen.

Lengdefordelingen av laks tatt på stamfiske i Vossovassdraget viser at de aller fleste oppdrettslaksene har en lengde som varierer fra 65 til 85 cm, mens villfisken fordeler seg på tert (opp til 65-70 cm, mellomlaks (om lag 75-95 cm) og storlaks (> 95 cm). Oppdrettslaksen skiller seg derfor fra Vossolaksen ved at den sjelden oppnår lengder over 95-100 cm.

I samarbeid med lokale krefter ble det utført et registeringsfiske med kilenot v/Trengereid (2000-2002), med sittenot v/Skolmen på Stamnes (2000-2003), og i Bolstsadfjorden v/Furnes med en lakseruse i 2002 og en lakseruse og 2 kilenøter i 2003. Samlet har registreingsfiske gitt grunnleggende informasjon om gytebestanden og har bare vært mulig fordi det lokalt er lagt ned en svært stor dugnadsinnsats. Registreringsfiske har hatt følgende målsettinger:

Ved fiske ble all fisk artsbestemt, og all innfanget laks ble lengdemålt, tatt skjellprøve av og undersøkt for merker. Laks som ut i fra ytre karaktertrekk ble bestemt til oppdrettslaks ble avlivet mens fisk som ble vurdert som villaks eller mulig villaks ble satt ut igjen. En fordel med notfiske er at laksen generelt fanges på en skånsom måte og kan settes ut igjen uskadet. Skjellprøvene ble senere analysert for med sikkerhet å bestemme den enkelte fisk til oppdrettslaks eller villaks, og for å bestemme laksens sjøalder. Det ble også tatt en vevsprøve fra et utvalg laks for senere genetisk analyse.

Et av de mest påfallende resultat fra fisket med sittenota på Skolmen i årene 2000-2003 var at rømt oppdrettslaks klart dominerte i fangstene. Oppdrettslaksen utgjorde fra 48% til 74% av fangstene, og i 2002 ble det tatt hele 107 oppdrettslaks. Det høye innslaget av oppdrettslaks samsvarer med resultatene fra stamfisket utført i regi av Voss klekkeri, og med fangstene på Trengereid (45-74% oppdrettslaks) og på Furnes (65-77% oppdrettslaks).

Lengdefordelingen av laks tatt på sittenotfiske på Skolmen viser at de fleste oppdrettslaksene (85%) har en lengde som varier mellom 65 og 85 cm, noe som samsvarer med resultatene fra stamfisket. Blant villaksen var 25% mindre enn 70 cm, 64% fra 70 til 95 cm, og 11% større enn 95 cm.

Når det gjelder villaks var det en positiv fangstsutvikling i de fire årene. Mens det bare ble tatt 7 villaks i 2000 ble det i 2001, 2002 og 2003 tatt hhv. 19, 40 og 41 villaks. Til tross for at en rekke forhold som bl.a. variasjon i vær- og strømforhold vil påvirke fangstene i et enkelt år, har fiskerne som har drevet fiske på Skolmen et klart inntrykk av at fangstutviklingen gjenspeiler en reell økning i laksebestanden i perioden (Johannes Gullbrå, pers. medd.).

Siden det foreligger nøyaktig fangststatistikk fra sittenota på Skolmen i perioden 1952-1991 kan fangstene av villaks i 2000-2003 sammenliknes med fangstene i normalsituasjonen før bestandssammenbruddet. Antallet villaks tatt i 2000, 2001, 2002 og 2003 utgjør hhv. 8%, 22%, 46% og 47% av det årlige gjennomsnittlige antallet laks (88 stk.) tatt i nota før bestandssammenbruddet. For å gjøre en slik sammenlikning mest mulig reell må en imidlertid korrigere for at fangstinnsatsen var anslagsvis 50% høyere i årene 2000-2002 enn ved det tradisjonelle fisket. Den økte fangstinnsatsen skyldes utvidet fisketid og utvidet bruk av ledegarn (Johannes Gullbrå, pers. medd.). Etter en slik skjønnsmessig korrigering for endringene i fangstinnsats utgjør antallet villaks tatt ved registreringsfisket i 2000-2003 hhv. 5%, 14%, 30% og 30% av det gjennomsnittlige antall laks tatt på Skolmen i normalsituasjonen. En slik grov sammenlikning må ikke tas for bokstavelig, men sier trolig noe om nivåforskjellene mellom de to periodene. Siden sittenota på Skolmen var en av de siste nøtene laksen måtte passere før den vandret opp i vassdraget, kan sammenlikningen også sies å gi et grovt, relativt mål på forskjellene i størrelsen på gytebestanden før og nå. I dette perspektivet kan økningen av fangstene i perioden 2000-2003 tolkes som betydelige og positive.

På den annen side må det understrekes at fangstene i sittenota ved Skolmen i 2000-2003 var svært lave i forhold til forventet fangst i et normalår, dersom bare en not skulle være i drift. I perioden 1949-1987 omsatte Stamnes Handelslag i gjennomsnitt 7,86 tonn laks årlig. Dette var laks som i hovedsak var tatt i sittenøter og kilenøter i Stamnesregionen lenger ut i fjorden enn sittenota på Skolmen. Opphør av all fangst med unntak av sittenota på Skolmen burde derfor i et normalår ha gitt en mangedobling av fangstene på Skolmen. Fangstene i 2000-2003 må sees i lys av dette, og viser at det totale innsiget av laks i 2000-2003 utgjorde en svært liten andel av det totale innsiget i et normalår. Dette resultatet framkommer til tross for at laksen har vært fredet siden 1992 og viser at bestanden stadig er marginal sammenliknet med tidligere.

Sammensetningen av gytebestanden i 2000-2003 avviker markert fra tidligere, siden smålaks (ensjøvinter laks) og mellomlaks (tosjøvinter laks) dominerte i fangstene. I normalsituasjonen dominerte derimot storlaks (tresjøvinter laks eller eldre) i fangstene. I 2000-2003 ble det tatt hhv. 1, 1, 4 og 13 storlaks (laks >95 cm), noe som utgjorde hhv. 14%, 5%, 10% og 32% av fangstene. Ved fiske på Skolmen i årene 1989-1991 ble det tatt hhv. 50, 37 og 50 storlaks som da utgjorde hhv. 69%, 82%, og 82% av fangstene. Gjennomsnittsvekten på storlaksen tatt på Skolmen i disse tre årene var hhv. 10,2 kg, 11,6 kg og 10,4 kg. Storlaksene er derfor klart underrepresentert i fangstene i 2000-2003 sammenliknet med normalsituasjonen. Det vurderes som lite sannsynlig at denne endringen skyldes at det ble fisket mer selektivt på storlaks ved det ordinære sjøfiske. Smålaks var tidligere et sjeldent innslag i fangstene og selv det lave innslaget av smålaks i fangstene i 1989-1991 ble ansett for å være høyere enn normalt (Johannes Gullbrå pers. medd.). At smålaks ikke bidro vesentlig til fangstene framgår også klart av de stabilt høye gjennomsnittsvektene på rundt 10 kg for laks tatt ved sjøfisket i perioden 1964-1987 og tilsvarende tall fra sportsfiske i Bolstadelva. Tross den lave andelen av storlaks så må det ses på som et positivt trekk at andelen av storlaks øker i perioden 2000-2003.

Det lave innslaget av storlaks i årene 2000-2003 gjenspeiler en situasjon som trolig har vært gjeldene i mange år. Resultatene fra stamfiske som har pågått årlig siden 1986 viser at 1992 er siste året det ble tatt mye spesielt stor laks. I 1992 ble det på dette fisket tatt 16 laks større enn 110 cm, mens det i årene 1993 til 2003 totalt bare er tatt 4 laks større enn 110 cm. Når resultatene fra stamfiske i årene 1986-1992 sammenliknes med resultatene fra årene 1993-2003 framgår en tydelig reduksjon i andelen storlaks samtidig som andelen smålaks og mellomlaks øker. Dette er det samme bildet som fremkommer når en sammenlikner fangstene i sittenota på Skolmen i årene 1989-1991 med fangstene fra årene 2000-2003.

Denne utviklingen er ikke særegen for Vossolaksen siden en nedgang i andelen av storlaks synes å være et generelt trekk funnet i flere storlaksbestander i Norge (NOU 1999). Noen mulige årsaker til denne utviklingen kan nevnes, selv om dette vil bære preg av å være spekulasjoner. Forhold som kan ha bidratt til endringen er redusert vekst i sjøen, økt dødelighet for tresjøvinter fisk og at et lavt innslag av storlaks har ført til økt gytesuksess for smålaks og mellomlaks. Det kan heller ikke utelukkes at det vedvarende høye innslaget av oppdrettslaks i gytebestanden i Vosso har ført til genetiske endringer som gir seg uttrykk i lavere sjøalder. Selv om disse mulige årsakene er hypotetiske reiser de spørsmålet om forutsetningene for å opprettholde et høyt innslag av storlaks (tresjøvinter laks) er endret etter bestandssammenbruddet. Opprettholdelsen av den særegne storlaksstammen i Vosso er basert på at en livssyklus med et treårig sjøopphold gir større suksess i form av antall avkom en sjøopphold på ett år (smålaks) og to år (mellomlaks).

For å styrke laksebestanden i Vossovassdraget har det siden 1990 årlig vært satt ut ensomrig laks i vassdraget. Settefiskproduksjonen har vært basert på materiale fra Vossolaks tilbakeført til Voss klekkeri fra genbanken i Eidfjord. Med tanke på den usikre bestandsstatusen har det vært viktig å måle tilslaget ved bruk av denne kultiveringsstrategien. All settefisk har derfor blitt fettfinneklippet siden 1994, slik at innslaget av setttefisk kan tallfestes både i ungfiskbestanden og i gytebestanden. Et viktig delmål for sittenotfiske i 2000-2003 har derfor vært å undersøke andelen fettfinneklippet fisk i fangstene.

I ungfiskbestanden har andelen settefisk i perioden 1996-2003 i hovedsak variert fra om lag 10% til 65% av den tosomrige eller eldre fisken tatt ved elektrisk fiske om høsten. Videre har innslaget av settefisk variert fra 18% til 43% blant presmolt fanget ved elektrisk fiske i Vosso i april i årene 1999-2001, og den har utgjort fra 25% til 34 % av utvandrende smolt tatt i smoltfelle i årene 2001-2003. Samlet viser disse resultatene at settefisken utgjør en betydelig andel av ungfiskproduksjonen i vassdraget, noe som tyder på god overlevelse etter utsetting og at settefisken raskt tilpasser seg de naturlige forholdene i vassdraget. Settefisken utgjør derfor en buffer mot uheldig genetisk påvirkning som følge av det høye innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden.

I fangstene i sittenota i 2000-2003 utgjorde fettfinneklipt laks hhv. 29% (2 stk), 6% (1 stk.), 15% (6 stk.) og 5% (2 stk.) av det totale antallet villaks. Blant de 11 fettfinneklipte laksene registrert i sittenotfiske i 2000-2003 var 6 smålaks (<75 cm), 4 mellomlaks (75-95 cm) og 1 storlaks (>95 cm).

Av villaks undersøkt i forbindelse med sportsfiske og stamfiske i vassdraget i 1998-2003, var 14 fettfinneklipte av totalt 59 laks undersøkt, dvs. et innslag av fettfinneklipt laks på 24 %. De fettfinneklipte laksene stammet med stor sannsynlighet fra utsettingene fra Voss klekkeri, selv om det ikke helt kan utelukkes at enkelte laks kan være feilvandrere som stammer fra utsettinger i andre vassdrag. Det lave antallet av laks som ligger til grunn medfører at tilfeldigheter kan gi store utslag i den registrerte andelen av settefisk. Likevel var andelen fetffineklipt laks ikke så mye forskjellig fra andelen registert for ungfiskstadiene i vassdraget. Samlet viser innslaget av fettfinneklipt laks i gytebestanden i 1998-2003 at en del av den utvandrende smolten overlever sjøoppholdet og returnerer til vassdraget.

Tellingen av gytefisk er utført i september og i laksens gytetid rundt månedskiftet november-desember. Tellingen blir utført ved at dykkere m/snorkel driver med strømmen og rapporterer observasjonene til en person på land. For å oppnå et best mulig resultat gjøres registreringene ved lav vannføring. Det blir skilt mellom sjøaure over og under 2 kg, og mellom smålaks (< 3 kg), mellomlaks (3-7 kg) og storlaks (> 7 kg). På laks som er godt synlig blir det i tillegg registrert om fettfinnen mangler. Om så er tilfelle, stammer laksen høyst sannsynlig fra utsettinger fra Voss klekkeri. På elvestrekningen ovenfor Vangsvatnet og i Vosso dykker to personer parallelt, mens i Bolstadelva dykker fire personer parallelt. I Teigdalselva blir gytefisktellingene utført under gytetiden for sjøauren, rundt midten av oktober, og her blir hele bredden av elva dekket av en dykker.

Det er viktig å presisere at resultatene fra tellingene representerer et minimumstall på hvor mye laks som står på elva. Synsfeltet til en dykker er begrenset og det lave antallet dykkere som gjør observasjonene dekker på langt nær hele elvebredden. Ved høy vannhastighet rekker heller ikke den enkelte dykker å undersøke hele arealet i sitt transekt. Ved siden av at en del fisk står i innsjøene og i dypere kulper, hvor de ikke er mulig å observere, vil også et betydelig antall fisk aktivt unngå dykkeren ved å svømme vekk eller gjemme seg bort. En annen ulempe er at det under tellingen bare unntaksvis er mulig å skille mellom rømt oppdrettslaks og villaks. Til tross for disse begrensningene vil tellingene gi grunnleggende informasjon om de relative endringene i størrelsen på gytebestanden mellom år. I tillegg gir registreringene svært nyttig informasjon om gyteområder og i hvor stor grad disse er tatt i bruk.

Antall laks og sjøaure observert under gytefisktellingene i 2000-2002 er gitt i tabell. For sjøauren er det en økning i antallet registert over de tre årene. Det lave antallet sjøaure observert i månedskifte november/desember skyldes at det meste av sjøauren da har forlatt elvestrekningene.

I perioden 2000-2002 var det lite variasjon i antallet observerte smålaks (45-53 stk.), mens antallet mellomlaks viser en markert økning fra 2000 (41 stk.) til 2001 (73 stk.) og 2002 (84 stk.). For storlaks var det også en økning fra 6 stk. registrert i 2000, til 10 stk. i 2001 og 30 stk. i 2002. Ved tolkningen av disse tallene er det viktig å ta med i betraktningen at resultatene fra stamfiske klart viser at oppdrettslaksen dominerer i alle tre årene. En kan imidlertid forvente at oppdrettslaksen utgjør en relativt liten andel av kategorien storlaks, siden det er relativt sjelden oppdrettslaksen oppnår en slik størrelse. I alle tre årene er imidlertid hovedinntrykket at det er unormalt lite laks på elvestrekningene, noe som gjenspeiles ved at det blir observert svært få laks på kjente gyteplasser som ved innløpet til Evangervatnet, utløpet av Flagehølen, utløpet av Seimsvatnet, utløpet av Skorvehølen og Vassenden. Dette inntrykket forsterkes av at det på disse gyteplassene ble observert påfallende få gytegroper.

Det ble også forsøkt med dykkerregistreringer høsten 2003, den 10.12.03, men registreringen måtte avbrytes pga. sterkt økende vannføring. Det ble gjort et nytt forsøk når vannføringen var nede på et akseptabelt nivå igjen den 02.01.04. Da ble det registrert svært lite fisk, noe som høyst sannsynlig skyldes at fisken hadde forlatt gyteplassene på dette tidspunktet. Det foreligger derfor ikke registreringer fra 2003 som er sammenliknbare med resultatene fra de foregående årene.